For noen år siden sto VG-sjef Gard Steiro frem og erklærte at det var «vår fordømte plikt å lære av Baneheia-saken». Det lød som en manns bekjennelse. Som en redaktør som endelig hadde forstått alvoret.
Det var løgn.
Steiro bryr seg ikke om rettssikkerhet. Han bryr seg ikke om de uskyldige som ble hengt ut i hans avis. Han bryr seg ikke om de liv som ble ødelagt av VG-journalistikk. Han bryr seg kun om én ting: penger.
Og nå gråter han. Ikke for ofrene. Ikke for rettssikkerheten. Men for sin syke mor – VG-kassa.
For Skatteetaten har vurdert at VG+ har for mye video i forhold til tekst, og dermed mister momsfritaket. Plutselig står Steiro der igjen med sine store ord. «Medieøkonomisk atombombe», kaller han det. Byråkrater fungerer som «overredaktører», syter han.
Selektivt sinne
Hvor var dette raseriet da VG fungerte som dommer og jury i Baneheia-saken? Hvor var «overredaktør»-kritikken da VG selv bestemte hvem som var skyldig – uten domstol, uten bevis, uten skam?
Den var ingen steder. For da handlet det ikke om VG-pungen. Da handlet det om andre menneskers liv. Og det bryr Steiro seg tydeligvis null om.
Samme mønster så vi fra andre deler av Schibsted-familien for 15 år siden.
I 2011 gikk Fædrelandsvennen – også delvis eid av Schibsted – i bresjen for å hetse advokatene Sigurd Klomsæt og Arvid Sjødin for at de gjorde jobben sin i Baneheia-saken. De kalte det «kynisk gjenopptakingsjør» og «fråtsing i bedervet advokatmat». De ville at ofrene for Norges største justismord skulle legge seg flat. De ville at familier som hadde kjempet i årevis skulle tie stille.
VG bryr seg lite om Norges største justismord
Hvorfor? Fordi sannheten er ubeleilig. Fordi den avslører hva medier som VG og Fædrelandsvennen gjorde. Steiro gråter for sin syke mor. Og moren heter VG.
Hun er syk fordi forretningsmodellen svikter. Hun er syk fordi digitale abonnementer ikke løper like fort som gamle papirutgaver. Hun er syk fordi staten vil ha sin del av kaka.
Men moren var aldri syk da VG og Fædrelandsvennen forgiftet offentligheten med feilaktige anklager i Baneheia-saken. Eller i Giske-saken, for den saks skyld.
Da var det god butikk å hetse advokater og andre som kjempet – og kjemper – for rettferdighet. Gard Steiros ord om at pressen må lære, virker tommere enn noen gang.