Når pressen blir en klubb – Problemet med Pressens Hus

Nylig gikk jeg forbi Skippergata 24. Der befinner Pressens Hus seg. Der står de listet opp, side om side: Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Mediebedriftenes Landsforening, Faktisk.no, NTB – og resten av gjengen.

Når journalister, redaktører, presseetikere og mediebyråkrater deler kantine, heis og fredagspils hver eneste uke, skapes det noe mer enn praktisk samarbeid. Det skapes en kultur. En kultur der man etter hvert tenker likt, snakker likt, og – det farligste – konkluderer likt.

Det er ikke lenger noen som husker hvorfor Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening i utgangspunktet var adskilte organisasjoner med motstridende interesser. Journalistene skulle være de ansattes stemme, redaktørene de ansvarliges. Nå er de naboer som koordinerer pressemeldinger.

Hva med «faktasjekkere»?

Og hva med Faktisk.no – uavhengighetens illusjon? På skiltet står også Faktisk.no, det selverklærte faktasjekkorganet. De har fått millioner i statsstøtte for å «rydde opp i falske nyheter». Men hva skjer når faktasjekkerne sitter i samme bygg som dem de skal sjekke?

Når de samme menneskene som skal granske pressen, deler lunsj med dem som granskes? Faktisk.nos «uavhengighet» blir en formalitet når de er fysisk og kulturelt integrert i pressen selv.

De sjekker ikke makten – de er en del av den.

Selvsensuren i fellesskapet

Pressens Hus er ikke bare en adresse. Det er et symbol på hvordan norsk presse har gått fra å være en kritisk motmakt til å bli en selvbevisst institusjon med egne interesser å verne om.

Når alle sitter sammen, blir det vanskelig å kritisere hverandre. Ville NRK grave i VG? Ville Aftenposten granske Dagbladet? Ville Journalistlaget kritisere Redaktørforeningen?

Svaret er selvsagt nei. For de sitter i samme båt – bokstavelig talt i samme bygg.

Mangfoldet som forsvant

Det er ikke tilfeldig at skiltet mangler små, uavhengige aktører. Pressens Hus er for de store, for de etablerte, for dem som allerede har makt.

Resultatet er en presselandskap som ser mangfoldig ut på papiret, men som i praksis er mer ensrettet enn noen gang. Alle leser de samme kildene, går på de samme konferansene, spiser i samme kantine.

Det utslitte ordet «demokratiet» trenger ikke en presse som er enige om alt. «Demokratiet» trenger en presse som tør å krangle – også med seg selv.