Orwells 1984 er ikke lenger bare en roman – det er et varsko som blir mer aktuelt for hver dag. I boken jobber hovedpersonen Winston i Sannhetsministeriet.
Hans oppgave er å tilpasse gamle og nye nyheter til hva makthaverne til enhver tid hevder er sant. «Den som behersker fortiden, behersker fremtiden. Den som behersker nåtiden, behersker fortiden.»
Kjenner vi oss igjen?
Begreper som nytale, tankepoliti og «Storebror ser deg» treffer stadig nærmere vår egen virkelighet. Likevel er det pressen selv som vil ha monopol på definisjonsmakten. Men kanskje de først burde se litt i speilet?
Her er bare noen eksempler:
- TV 2-journalist Tonje Steinsland er fadder til barn av NOKAS-raneren David Toska.
- Karianne Solbrække, nyhetsredaktør i TV 2, er selv inhabil i saker om terroristen Arfan Bhatti, som hun har hatt et forhold til.
- Mats Wibe-Lund, dømt for vold, trusler og våpenlovbrudd, er gift med Dagbladets redaksjonssjef, Tanja Wibe-Lund.
Alle disse kan lene seg på at deres egne arbeidsgivere – TV 2 og Dagbladet – har styrende hender over «faktasjekkerorganet» Faktisk.no. I styret sitter blant annet Solbrække og Dagbladets nyhetsredaktør Frode Hansen.
Og når det stormer, kan de alltid støtte seg på Kjersti Stavrum – kona til Nettavisens redaktør – som både sitter i Faktisk.no-styret og ledet Ytringsfrihetskommisjonen (som konkluderte med at Norge er best i klassen på ytringsfrihet).
Faktisk.no deler til og med kontorer med Pressens Faglige Utvalg.
Deler ut priser til seg selv
Og blir det stille tider, kan pressen alltids hente fram en pris fra en jury ledet av Anine Kierulf. Hvem husker vel ikke Rettssikkerhetsprisen 2020 – som gikk til pressen selv, delt ut med brask og bram, der Elin Floberghagen stolt tok imot prisen sammen med Erna Solberg?
Dette er virkeligheten. En verden der pressen gir seg selv priser, sjekker sine egne fakta og samtidig krever enerett på å definere sannheten.
Uvitenhet er styrke, sa Orwell. Men vi vet bedre – og vi bør si det høyt.